Gå til innhold

Fra kronisk utmattelse til VM i taekwondo

Publisert på Sporten.com 11.mai 2015

For åtte år siden måtte Tina Røe Skaar (21) krabbe på alle fire for å komme seg fra sengen til sofaen. Nå stiller hun som en av fire norske landslagsutøvere i jakten på en VM medalje i Russland.

Den vevre og milde jenta fra Romerike har allerede flere meritter i sekken. Tina Røe Skaar har utmerket seg med sine resultater de siste årene, og er regnet som en kommende stjerne på kampsportens taekwondo-himmel. Reisen hennes har vært så lang og dramatisk at den er blitt et forbilledlig eksempel på det som kan kalles resiliens, altså evnen til å reise seg etter motgang. Selv om Tina omtaler seg selv som et løvetannbarn, og en klok psykolog kanskje ville snakket om posttraumatisk vekst, er vi flere som kan ha utbytte av Tinas mentale strategier.

– Jeg er så full av takknemlighet både i livet og i hverdagen. Jeg er takknemlig for at jeg har hatt en periode med sykdom. Og jeg er takknemlig for at jeg får drive med det jeg elsker. Og jeg er takknemlig for at jeg har den fine kjæresten min, som jeg nettopp er blitt samboer med.

Tina er usedvanlig flink til å sette pris på de små tingene. Historien hennes har muligens gjort henne ekstra god til å sette ting i perspektiv. Det hele startet da hun var 13 år. Hun trente og trente og tilslutt så trente hun seg syk. Da hun ble i overkant sliten og slapp ble hun sendt til fastlegen, men de fant ikke noe galt. Tina fortsatte derfor å hangle seg gjennom både trening og skole. Så fikk diagnostisert kyssesyken. Siden Tina var vant til å bli sliten, gjorde hun som hun alltid har gjort, mobiliserte krefter og fortsatte å trene. Tina var begynt på ungdomsskolen og møtte enda en utfordring.

– Jeg ble frosset ut av venninnene mine. Det var tøft, og jeg skulle derfor ta igjen ved å være ekstra flink på skolen.

Gjennom hele skoledagen forsøkte Tina å holde ut, og fokuserte på treningen hun skulle på om kvelden. Taekwondo-treningene holdt henne oppe, fordi det var GØY med store bokstaver. Men Tina ble bare mer og mer syk. Ingen behandling hjalp.

Fikk ME-diagnose
Hun var så utslitt at hun måtte ha en egen stol for å dusje. Tilslutt så var hun hjemme nesten hele tiden. Så fikk hun ME-diagnosen på Ullevål sykehus og beskjed om å avpasse aktiviteter og hvile seg til hektene. Resultatet var to års tapt undervisning på ungdomsskolen. Og hundre prosent tap av alle venninnene. De eneste som holdt ut gjennom hele sykdomsperioden var to kamerater. Tina var sengeliggende, frustrert og fortvilet. Det eneste hun virkelig levde og åndet for, idretten sin; taekwondo, ble en fjern drøm.

– Så kom jeg på et tre dagers kurs i mental trening, med fokus på koblingen mellom hjerne og kropp. Da snudde alt, og jeg ble bedre allerede første dag. En måned senere var jeg frisk. Jeg lærte å takle stress og negative tanker. Jeg endret hele tankesettet mitt, samtidig kom kreftene raskt tilbake, sier Tina.

Plutselig raste verden fremover igjen, og for Tina var det ubeskrivelig deilig å komme tilbake. Hun hadde ventet i tre år på å nå målet sitt, som var å konkurrere i taekwondo. Nå kunne ingen stagge henne lenger. Hun bestemte seg for å vise hvor god hun kunne bli. Og hun ville bli best. Etter bare tre måneder var hun frisk nok til å prøve seg i sin første konkurranse.

– Jeg fikk sølv i Norges Cup, og tenkte, wow, dette kan gå kjempebra! Så satte jeg meg som mål å kvalifisere meg til nordisk, men der vant jeg! Da følte jeg at fra nå av kan jeg få til alt. Ingenting kan stå i veien for meg lenger, sier Tina.

Vil gjøre alle glade
Tidligere hadde Tina tendenser til å snakke seg selv ned, den indre kritikeren var streng, og hun var stadig redd for å ikke være god nok. Tina sier hun alltid har vært opptatt av å ikke ville skuffe menneskene rundt seg. Mens pappa Espen Skaar beskriver Tina som verdens mest omsorgsfulle person, som helst vil gjøre alle glade. Alltid.

– Jeg kan bli sårbar hvis noen er negative til meg. Da kan jeg grave meg ned. Jeg prøvde så hardt å bli bra nok for vennene mine på ungdomsskolen, men jeg lykkes ikke og har derfor hatt en vedvarende frykt for å aldri bli bra nok.

Med en bronse i EM begynte Tina å bli mer og mer sikker på at hun var god nok. I dag føler hun seg veldig mentalt sterk og hun gjør det også sterkt på Olympiatoppens tester. I følge far har Tina en ekstrem smerteterskel og hun klager aldri. Nå har Tina ventet i tre år på sitt livs sjanse, VM i Russland, og hun er sulten som en tiger.

– Jeg ser på meg selv som et løvetannbarn, selv om jeg har hatt en god barndom. Nå vet jeg at jeg kan få det til. På kurset i mental trening lærte jeg at jeg ikke er, det er passivt, men at jeg gjør, som er aktivt. Hvis jeg føler meg nedfor og sliten, så sier jeg ikke at jeg er sliten, men at jeg gjør sliten, for å minne meg selv på at jeg kan gjøre noe med det. Ordet gjør gir meg kontroll.

«Fight Night»
Tina liker å ha både oversikt og være godt forberedt. I forkant av konkurranser, eller det hun kaller for ”Fight Night”, setter hun av 10 minutter til visualisering hver kveld. Da ser hun for seg de perfekte kampene med de perfekte sparkene, mens hun ligger i sengen og hører på Hard Rock musikk.

– Jeg maner frem den følelsen jeg vil ha når jeg er i situasjonen. Jeg lever meg sånn inn i det at det stikker i beina og jeg får rykninger i musklene og jeg oppnår akkurat den samme giring som jeg ønsker under konkurransen. Når jeg har det inne, så vet jeg at det kommer til å funke, også når det virkelig gjelder.