Publisert på blogg hos Tidsskrift for Den norske legeforening 31.12.2012 og i Asker og Bærum Budstikke
Vil skyld og skam bli en av våre nye helseutfordringer?
En rask oppsummering ser slik ut: Nyere biologisk og nevrovitenskapelig forskning visker ut skillet mellom psykisk og fysisk. Hjernen og tankene våre påvirker immunsystemet, som har innflytelse ved en rekke sykdommer. Hva betyr dette i praksis? Hvilke negative konsekvenser vil det få? Og hvilke fantastiske muligheter åpner det for?
Når det gjelder egen helse er vi ganske godt skolert. Vi vet at kosthold er en faktor, og de fleste av oss gjør så godt vi kan i forhold til den situasjonen vi er i. Det samme gjelder fysisk aktivitet. Vi beveger oss som best vi kan ut i fra de forutsetningene vi har. Det er likevel ikke alle av oss som får det til. Og når vi ikke lykkes så får noen av oss dårlig samvittighet. Når vi fortsetter som før, fordi vi ikke klarer annet eller mangler det som skal til for å få det til, kan skyldfølelsen bli påtrengende. Har vi fått helsemessige utfordringer vil noen føle skam.
Nå er paradigmeskiftet i gang, og mange mener at tankene og følelsene våre kan påvirke immunsystemet og gjøre oss sårbare for sykdom, eller til og med bidra til å vedlikeholde en tilstand, slik at kroppen ikke klarer å reparere seg selv. Hvordan forholder vi oss til det? Når man først er blitt syk er det naturlig å få negative tanker og følelser. Man er tross alt syk og det innebærer ulike begrensninger. I tillegg drar det gjerne på seg faktorer som trigger, slik som fravær av arbeid, tap av sosialt liv og lystbetonte aktiviteter, dårlig økonomi, ødelagte relasjoner og en lang rekke andre problemer med dystre framtidsutsikter. Da er det utfordrende å jakte på godfølelsen. Noen vil likevel klare det fordi de har ressursene som trengs. Andre vil lese seg til det. En del vil måtte søke hjelp.
De fleste barn har gått ut fra skolen med forståelsen av at fysisk aktivitet er godt for kroppen, og at grønnsaker og fisk er lurt, selv om de ikke har fått det med seg hjemmefra. Men nå har vi funnet et hull, eller for å være helt ærlig, mer som et digert krater. Har du hørt om barn som har god kunnskap om tanker og følelser i forhold til helse? Eller i hvilken grad mellommenneskelige relasjoner påvirker helsen? De fleste kan mye om solsystem og vikingtiden, men ingenting om hvordan de kan bygge selvfølelse, hente opp selvtillit eller være bevisst egne tankemønstre og forhold til andre mennesker. Hvordan skal de da kunne ta ansvar for egen helse?
Nesten annenhver person får en psykisk lidelse i løpet av livet. Mange av dagens uføre har nedsatt funksjon uten påvisbare sykdommer. Det gamle ordtaket ”Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det” kan være mer sant enn hva vi tidligere var klar over. Den første utfordringen går derfor til helsevesenet: når kan dere sørge for at det finnes hjelp til å lære å bli bevisst egne tanker og atferd, som igjen påvirker følelser og immunsystem? Den andre utfordringen går til politikerne: når skal denne kunnskapen settes i system og bli en del av den obligatoriske opplæringen i ”helselære” på skolen?
Psykiater Ingvard Wilhelmsen sier
”Det finnes ikke ingen situasjoner i livet som er så vanskelige at ikke en liten dose bitterhet og selvmedlidenhet kan gjøre den enda verre”.
Han har dessverre rett, bokstavelig talt. Men det å ta ansvar for egen helse er ikke det samme som å være skyld i egen sykdom eller egne symptomer. Det betyr heller ikke at man må ta ansvaret alene. Men vi trenger kunnskap og kompetanse for å optimalisere våre helseodds. Hvem tar ansvaret?