Publisert i en forkortet versjon i Hamar Arbeiderblad 15.05.2012
Da jeg var deltaker på LP-kurs i 2007 hadde jeg vært ute av et hektisk liv i flere år, og kroppen min hadde stort sett hatt fravær av aktivitet. Under de tre kursdagene endret jeg syn på min egen helsetilstand. Det skulle vise seg å være svært nyttig. Jeg hadde vært så fastlåst i min egen situasjon at det å vite at jeg selv kunne være med å bidra til endring føltes fantastisk. Da jeg forlot kurset var jeg full av optimisme, men også av en litt gnagende usikkerhet: ville det vare? Kunne jeg virkelig klare å påvirke noen av de plagsomme symptomene mine? Ville jeg noensinne få tilbake normal energi?
De første ukene i etterkant var jeg høy på livet, omtrent som å være forelsket. Jeg var så forventningsfull og ivrig at det nesten ble litt for mye av det gode. Og det ble det. Da jeg hadde mitt første tilbakefall var skuffelsen enorm. Det var gått over. Jeg feilte noe annet. Influensafølelsen kom som kastet på meg, og alt jeg hadde gjort var å gå en tur. Jeg skjønte ingenting. Jeg hadde følt meg så bra at jeg umiddelbart begynte med en slags trening. Jeg gikk en liten tur i skogen. Det gikk fint, så da gikk jeg dobbelt så langt i neste runde. Det gikk også forbausende greit, så da klinte jeg likegodt til med en skikkelig tur. Her skulle det trenes. Så gikk det galt likevel. Jeg gråt av fortvilelse til mannen min og følte meg elendig. Symptomene dundret på og jeg fikk overhodet ikke til det jeg hadde lært. Så var det virkelig sant: Det virket ikke lenger.
Litt senere var jeg bedre og bestemte meg for å sette i gang et mindre fysisk krevende prosjekt. Full av pågangsmot gikk jeg til innkjøp av malerutstyr og satte i gang med stuetaket. Her skulle det bli en forandring. Etter noen timer gikk piffen ut av meg og jeg kjente at oppspiltheten var erstattet med vemmelig utmattelse. Hva nå? Alt jeg hadde gjort var å glede meg? Jeg hadde planlagt og organisert, ringt en venninne for hjelp, kjøpt inn utstyr, funnet riktig farge i malebutikken, lett frem sandpapir og tape, ryddet i stuen, dekket gulvet med plast og så sa det plutselig bråstopp. Det kunne ikke være sant? Jeg gjorde gode miner til slett spill og fullførte økten, med en skikkelig kollaps i etterkant. Frustrasjonen var overveldende. Gleden borte.
Etter hvert som ukene passerte kunne jeg likevel se meg tilbake og fryde meg over stadig flere fremskritt. Jeg trengte ikke ligge å hvile på dagtid, selv om jeg tok mange små pauser, la meg tidlig og sto opp sent. Jeg kunne gjøre dagligdagse ting i huset, slik som å vaske klær, handle mat og lufte bikkja. Og det var mer enn nok. Jeg hadde ikke overskudd til mer, og den mentale kapasiteten begrenset seg til å lese overskrifter i Aftenposten. Bøker og internett kunne jeg bare glemme. Det ble for mye.
Noen måneder senere kjente jeg meg litt mer stabil i kroppen og begynte å studere på deltid. Jeg skulle reise over til London en helg i måneden i tillegg til å delta på kollokvier og lese pensum på engelsk. Jeg husker jeg lurte på om jeg virkelig ville klare å være en aktiv student. Noen ganger gjorde jeg det, mens andre ganger hadde jeg så mye symptomer at det ble med tanken. Kollokviegruppen ble likevel viktig, for uansett hvor elendig jeg følte meg, så ble det alltid litt bedre etter at vi hadde møttes. Mannen min var forresten min viktigste sparringspartner. Han hadde vært med meg på kurset og kunne derfor minne meg på ting jeg hadde glemt, samtidig som han fortsatte å heie på meg når jeg ikke klarte det selv.
De gode dagene ble stadig flere og jeg som hadde følt meg som Bambi på isen, begynte nå å føle meg sterk. Jeg la planer for fremtiden og lekte med tanken på å frilanse utover vårparten. Så ble alt snudd opp ned. Min kjære far, min gode venn og daglige samtalepartner, min største fan og rettesnor i livet, fikk påvist spredning av kreft. Prognosen var dårlig. Det var snakk om tid.
Under de neste altfor korte månedene var livet et salig kaos, og oppholdene i London ble noen korte pusterom. Jeg skal innrømme at jeg synes formen var forbausende bra til å ha en sånn belastning i livet. I ettertid mener jeg å se at jeg hadde godt av å ha fokuset over på noe annet enn meg selv og min dagsform. Det å gå alene hjemme på dagtid var utfordrende når jeg hadde begrenset med gjøremål, samtidig som jeg ikke var i stand til å bidra på noe mer aktiv måte i samfunnet. Jeg var fortsatt under opptrening, og gledet meg derfor over å kunne være en ressurs for min far. Jeg kunne kjøre og hente han til behandlinger, være med på legebesøk og ellers trøste og støtte etter beste evne. Jeg hadde fått en viktig oppgave.
En av de andre tingene som hjalp meg var å holde fokus på hvor dårlig jeg hadde vært før kurs og aldri sammenlikne meg med hvor bra jeg hadde vært før jeg ble syk. En annen fordel var at jeg hadde stabile rammer i livet. Det gjorde det lett for meg å fokusere på min egen rehabilitering og kun bidra etter lyst og overskuddsprinspippet. Må-oppgaver var bannlyst. Jeg tålte ikke press før det var gått en lang stund.
Siden jeg er en utålmodig sjel, forsøkte jeg tidvis å jukse ved å erstatte prosessen med positiv tenkning. Det ga ingen resultater. Andre ganger forsøkte jeg å fremskynde prosessen ved å bruke det jeg hadde lært så mye som mulig. I de periodene merket jeg at jeg isteden bare genererte mer stress og derfor måtte legge det hele vekk. Innimellom gikk jeg også skikkelig lei, og bare tanken på å lytte til kurs-CD eller snakke med noen som var involvert i LP, gjorde meg kvalm. Slike pauser var godt.
Sommeren 2008 var jeg klar for å begynne å jobbe og i august var jeg i gang. Jeg gjøv på med friskt mot, selv om legen min var av den tilbakeholdne typen og kalte det et prøveprosjekt. Det viste seg å gå fint. Veldig fint, faktisk. Etter hvert klarte jeg også normal treningsbelastning i tillegg til full arbeidsdag. Det føltes ubetalelig.
I løpet av de siste årene har jeg kjent på influensafølelse og andre symptomer ved noen anledninger. De har vært knyttet til fysiske eller mentale overbelastninger, selv om jeg ikke alltid har sett dette før i ettertid. Da jeg mistet min far hadde jeg symptomer i flere uker etter begravelsen og det tok minst en måned før søvnen kom tilbake. Da jeg økte treningsbelastningen formidabelt, fordi jeg hadde meldt meg på et maratonløp, mistet jeg nattesøvnen igjen og fikk symptomer jeg gjerne skulle være foruten. Det løste jeg ved å trappe opp treningsfrekvensen litt mer gradvis. Til tider har jeg også blitt så ivrig og gira med arbeidet mitt at jeg har glemt normale pauser. Det betaler seg. For en tid tilbake hadde familien en langvarig belastning over flere måneder. Da kjente jeg at utfordringene var større og at det å ha en kronisk stressfaktor i livet gjorde at både jeg og kroppen min reagerte negativt, selv om jeg jobbet med å være bevisst etter beste evne. Dette anser jeg som naturlig, selv om jeg mislikte det sterkt.
De senere år er jeg blitt ganske god på å lytte til magefølelsen og skulle jeg kjenne noen symptomer har jeg egentlig alltid fått et forvarsel, men valgt å overse det av ulike grunner. Jeg anser det som mitt eget valg og er vel glad for at jeg ikke alltid velger riktig selv i dag. Det kalles å være menneske.