Gå til innhold

Roten til alt godt; selvfølelse

«Roten til alt godt; selvfølelse» er publisert på Erfaringskompetanse.no 09.10.2012

For litt siden fikk jeg anledning til å være bidragsyter på et seminar for minoritetskvinner arrangert av Seema. Målet deres er å styrke kvinnene for slik å åpne dører på arbeidsmarkedet. Målet mitt er å vise mennesker i hvilke grad de kan være med å styrke seg selv.

I forkant av seminaret var det noen undrende stemmer som lurte på hvorfor foredragsholderen ikke selv var en minoritetskvinne. Svaret mitt er som følger: det er ikke alltid at slik synes utenpå. Dessuten har selvfølelse hverken nasjonalitet eller hudfarge.

Jeg liker å bruke historier når jeg forteller og nå skal du få en av meg: Jeg lever i dag det som for meg er selve drømmen; jeg har en jobb jeg stortrives med og en familie jeg elsker. Jeg pleier til og med å si at jeg hadde en lykkelig start på livet. Men det er fordi jeg ikke husker så godt. Hadde jeg hatt en bedre hukommelse, så ville jeg kanskje kunne svare på om et ufødt barn kan føle at det er uønsket. Jeg kunne kanskje si noe om hvordan det var å bli tatt fra min biologiske mor uten engang å kjenne hennes varme hud. Uten å kjenne hennes kyss på pannen. Uten å høre stemmen hennes hviske ømme små ord. Kanskje ville jeg kunnet si noe om hvordan det var å tilbringe mine første levemåneder på et sykehus med fremmede hender og nye stemmer til hvert måltid og skift. Og kanskje ville jeg kunne si noe om hvordan det var noen måneder senere å endelig få et hjem med nye foreldre som kun ønsket det beste for meg.

Min familie har vært av det åpne slaget, så sannheten om starten på livet mitt har alltid vært en naturlig del av meg. Jeg var det lille tigerbarnet, som fikk vokse opp med de store gode elefantene. Sånn var det med den saken. Jeg følte meg trygg og elsket. Men jeg lurte alltid på om de ville elsket meg mer om jeg hadde vært deres eget barn. Jeg lurte ofte på om andre familier hadde det annerledes. Og jeg lurte av og til på om jeg selv var annerledes, fordi jeg ikke hadde en ekte familie. Jeg fortalte meg selv at jeg var et barn av stjernene og fikk ikke svar før jeg fikk mine egne barn.

Når jeg nå ser meg tilbake, så ser jeg den lille jenta som strekker seg langt for å få oppmerksomhet, ja rett og slett på en litt mastete og i overkant ivrig måte. Kanskje fordi mitt møte med livet var en ugjenkallelig avvisning? Jeg oppdaget i hvert fall tidlig at gode resultater ga positiv tilbakemelding og mengder av den deilige bekreftelsen jeg stadig jaktet på. Jeg jobbet derfor ekstra hardt for å lykkes og var i en evig konkurranse med meg selv. Følelsen av å vinne var ubetalelig. Følelsen av å tape; utålelig. I ettertid må jeg le når jeg ser i hvilken grad belønningen for innsatsen har vært uten betydning, mens rosen har vært det utslagsgivende. Klapp på skulderen betyr mer enn lønn, og mitt favoritt kompliment er fortsatt: du er flink!

I voksen alder ble jeg alvorlig og langvarig syk. I takt med at tilstanden min forverret seg sank naturlig nok prestasjonene. Tilslutt lå jeg stort sett til sengs og hadde mer enn nok med meg selv. Likevel fortsatte vennene mine å ringe meg. Jeg undret meg voldsomt. For hvem var jeg nå? Ikke hadde jeg jobb. Ikke leste jeg aviser. Ikke var jeg morsom. Ikke hadde jeg noen historier å dele. Ikke orket jeg å invitere. Jeg var ingen.

Jeg hadde altså knyttet hele selvfølelsen min til mine prestasjoner. Identiteten min handlet om hva, istedenfor hvem. Men hvis du tenker på de menneskene du er glad i; er du glad i dem fordi de har en flott karriere? Liker du dem på grunn av pengene de tjener? Setter du pris på dem på grunn av hus, klær og andre materielle verdier? Svaret er så innlysende at spørsmålene virker i overkant enkle, men likevel  tok det meg år å forstå det med hele meg og ikke bare med intellektet.

Mitt tips til deg er som følger: Du er som du er, så vær glad og stolt og fornøyd med deg selv. Du gjør som du gjør, og hvis du ikke liker det du gjør, så kan du alltids gjøre noe annet. Det er tross alt ikke det som er deg.